Den verdenskjente Golden gate.
San Francisco bayside.
En av de mange bakkegatene i byen, med de karakteristiske bygningene. Sett det på film før?
Alcatraz
Gay parade - transvesittene svinger seg i gata.
Klippelandskapet på tur fra Santa Cruz mot Pissmo Beach.
Mer facsinerende landskap på turen sørover.Nå har vi forlatt San Francisco og vendt snuten sørover.
Siste dagen i San Francisco gikk rolig for seg. Vi brukte bra med tid på lydbøker og andre hverdagslige ting. Therese var så solbrent at vi for det meste oppholdt oss innendørs, foruten en liten par-timers tur på shoppingsenteret.
I dag sjekket vi ut fra Executive Hotel Vintage court, trasket et par kvartaler med alt pikkpakket vårt, og plukket opp en liten Kia for å fortsette reisen. I en liten skranke på et svært lukerativt hotell traff vi på en svært selskapssjuk dame. Skravla gikk og gikk, og vi fikk livshistoria hennes med broren hennes som hadde giftet seg etter 12 års samboerskap, og etter en mnd var han skilt. Hun var virkelig fortvilet for hun hadde kjøpt de en virkelig dyr bryllupsgave som hun enda betalte avdrag på. ADVARSEL!!! Hun hadde ikke helt troen på ekteskapet. Vi gikk begge ut derfra skrekkslagne, med klar bakoversveis over alt hun klarte å bryte itur seg. Hehe, man skal altså treffe på mange rare..
Vel, som sagt så plukket vi opp en liten Kia som vi har leid for et par dager. Tom inntok førersetet, og, vel.. alle kjenner vel til den stressede følelsen man har når man skal ut å kjøre i en storby man ikke kjenner til.. man hopper i bilden, krangler litt om hvilke sekker/vesker som innholder diverse kabler for å få koblet opp gps-en, det blir kø bak deg i parkeringsgarasjen - man venter at noen skal begynne å fløyte, man får koblet opp gps-en, men innser strax at man ikke får signaler i garasjen.. ja man blir litt svett, så man bare tar på beltet, starter bilen, og ruller ut i gaten uten å vite helt hvor man skal - man legger seg i riktig fil for å kjøre rett frem i et par lyskryss før man endelig får kontakt med vår herre der oppe, og plutselig hører stemmen i bilen "Ta til høyre om etthundreogfemtimeter".. pjuh!! Ja, idag var ingen unntak fra regelen. Det går alltid greit, men førsta når man er på den rette motorveien slapper man av og begynner å se seg om i bilen, at alt er på plass og.. vel.. Oi! varsellampa i bilen lyste, bakdøra i bilen var ikke helt igjen. Therese får litt panikk og mener Tom skal kjøre av på neste rampe, hun blir desperat og foreslår at han bare kan stoppe i veikanten.. Tom er fortsatt stressa over trafikken, og tanken på å kjøre av motorveien og inn i virrvarret av veier som å finne en stoppeplass frister ikke - nei, vi kjører heller med åpen dør hele veien fra San Francisco til San Jose og videre til Santa Cruz - et par timers kjøring. Vi la veien ut til kysten, for å oppleve noe mer enn betongveggen rundt motorveien.
I Santa Cruz fikk vi lukket døren, og Therese fikk endelig overta spakene. Videre gikk veien langs kysten, gjennom korte ørkenområder før vi klatret opp fjellsidene og kunne nyte dramatisk, fantastisk natur fra veien - bygd på en hylle midt i fjellsiden som stuper rett ned i havet. Klippelandskapet i havet var virkelig et syn, og det myldrende plantelivet som pyntet fjellet gjorde turen uforglemmelig. Etter timer i høyden ålte vi oss ned til havet. Therese tror virkelig leiebilen var lettet over å slippe flere bratte stiginger, og stadige aksellerasjoner. Å kjøre en så liten bil med automatgear er jo alltid en fornøyelse - kjører man i80 km/t og møter en liten stigning får jo bilen panikk og vips så kjører man i andre-gearet i 90 km/t for å opprettholde farta. Lukker man øynene høres de 5-6000 omdreiningene på bilen herlig ut - man kan drømme seg bort til å kjøre en flott ferrari eller noe i den duren - men så blir skuffelsen stor idet man letter på det ene øyelokket og innser at bilen sliter med å henge med trafikken over denne lille stigningen. Man kan formelig høre bilen slurpe i seg billig bensin mens automatgearet lever sitt eget liv. Herlig bil! Herlig opplevelse! Man trenger ikke mye fantasi for å tenke seg til opplevelsen oppe i fjellsiden.
Vel nede ved vannflata igjen ventet et helt annet landskap på oss. Store sletter over flotte åser så langt øyet kunne se. Therese skjønner godt at noen vil være cowboyer når man ser hvor flott det er.
I 4-5 tida på ettermiddagen ankom vi endelig Pismo Beach - et tettsted med store villaer, hvor vi har overnatting. Atter en gang har vi prøvd ut hotwire, og fått en flott leilighet for natten.
I morgen går turen videre mot uante veier, og L.A.
Helt til slutt:
Dagens lekse: Sjekk altid varsellampa i bilen før man kjører av sted - dører kan være åpne (ikke ordentlig lukka), og veien for å lukke de kan være lang.
Siste dagen i San Francisco gikk rolig for seg. Vi brukte bra med tid på lydbøker og andre hverdagslige ting. Therese var så solbrent at vi for det meste oppholdt oss innendørs, foruten en liten par-timers tur på shoppingsenteret.
I dag sjekket vi ut fra Executive Hotel Vintage court, trasket et par kvartaler med alt pikkpakket vårt, og plukket opp en liten Kia for å fortsette reisen. I en liten skranke på et svært lukerativt hotell traff vi på en svært selskapssjuk dame. Skravla gikk og gikk, og vi fikk livshistoria hennes med broren hennes som hadde giftet seg etter 12 års samboerskap, og etter en mnd var han skilt. Hun var virkelig fortvilet for hun hadde kjøpt de en virkelig dyr bryllupsgave som hun enda betalte avdrag på. ADVARSEL!!! Hun hadde ikke helt troen på ekteskapet. Vi gikk begge ut derfra skrekkslagne, med klar bakoversveis over alt hun klarte å bryte itur seg. Hehe, man skal altså treffe på mange rare..
Vel, som sagt så plukket vi opp en liten Kia som vi har leid for et par dager. Tom inntok førersetet, og, vel.. alle kjenner vel til den stressede følelsen man har når man skal ut å kjøre i en storby man ikke kjenner til.. man hopper i bilden, krangler litt om hvilke sekker/vesker som innholder diverse kabler for å få koblet opp gps-en, det blir kø bak deg i parkeringsgarasjen - man venter at noen skal begynne å fløyte, man får koblet opp gps-en, men innser strax at man ikke får signaler i garasjen.. ja man blir litt svett, så man bare tar på beltet, starter bilen, og ruller ut i gaten uten å vite helt hvor man skal - man legger seg i riktig fil for å kjøre rett frem i et par lyskryss før man endelig får kontakt med vår herre der oppe, og plutselig hører stemmen i bilen "Ta til høyre om etthundreogfemtimeter".. pjuh!! Ja, idag var ingen unntak fra regelen. Det går alltid greit, men førsta når man er på den rette motorveien slapper man av og begynner å se seg om i bilen, at alt er på plass og.. vel.. Oi! varsellampa i bilen lyste, bakdøra i bilen var ikke helt igjen. Therese får litt panikk og mener Tom skal kjøre av på neste rampe, hun blir desperat og foreslår at han bare kan stoppe i veikanten.. Tom er fortsatt stressa over trafikken, og tanken på å kjøre av motorveien og inn i virrvarret av veier som å finne en stoppeplass frister ikke - nei, vi kjører heller med åpen dør hele veien fra San Francisco til San Jose og videre til Santa Cruz - et par timers kjøring. Vi la veien ut til kysten, for å oppleve noe mer enn betongveggen rundt motorveien.
I Santa Cruz fikk vi lukket døren, og Therese fikk endelig overta spakene. Videre gikk veien langs kysten, gjennom korte ørkenområder før vi klatret opp fjellsidene og kunne nyte dramatisk, fantastisk natur fra veien - bygd på en hylle midt i fjellsiden som stuper rett ned i havet. Klippelandskapet i havet var virkelig et syn, og det myldrende plantelivet som pyntet fjellet gjorde turen uforglemmelig. Etter timer i høyden ålte vi oss ned til havet. Therese tror virkelig leiebilen var lettet over å slippe flere bratte stiginger, og stadige aksellerasjoner. Å kjøre en så liten bil med automatgear er jo alltid en fornøyelse - kjører man i80 km/t og møter en liten stigning får jo bilen panikk og vips så kjører man i andre-gearet i 90 km/t for å opprettholde farta. Lukker man øynene høres de 5-6000 omdreiningene på bilen herlig ut - man kan drømme seg bort til å kjøre en flott ferrari eller noe i den duren - men så blir skuffelsen stor idet man letter på det ene øyelokket og innser at bilen sliter med å henge med trafikken over denne lille stigningen. Man kan formelig høre bilen slurpe i seg billig bensin mens automatgearet lever sitt eget liv. Herlig bil! Herlig opplevelse! Man trenger ikke mye fantasi for å tenke seg til opplevelsen oppe i fjellsiden.
Vel nede ved vannflata igjen ventet et helt annet landskap på oss. Store sletter over flotte åser så langt øyet kunne se. Therese skjønner godt at noen vil være cowboyer når man ser hvor flott det er.
I 4-5 tida på ettermiddagen ankom vi endelig Pismo Beach - et tettsted med store villaer, hvor vi har overnatting. Atter en gang har vi prøvd ut hotwire, og fått en flott leilighet for natten.
I morgen går turen videre mot uante veier, og L.A.
Helt til slutt:
Dagens lekse: Sjekk altid varsellampa i bilen før man kjører av sted - dører kan være åpne (ikke ordentlig lukka), og veien for å lukke de kan være lang.
Hva nordmenn bør lære av amerikanerne: Å lage filmutleieautomater. Her koster det 1 dollar (kr. 6,50) for å leie en film i ett døgn.
Hva amerikanerne bør lære av nordmenn: Å lage ordentlige lysbrytere på lampene. Man er jo livredd for å ødelegge hele lampa når man skal skru på lyset.
Ååååh. Dette høres flott ut. Men turen i fjellet kunne jeg vært foruten. Kos dåkker videre på ferden og kjør forsiktig.
SvarSlettImårra sette vi kursen for Kreta..
Ha en fortsatt fin sommer og ferie.
Mamma Laila