O' søte ferietid

Ahhh, gud hjelpe oss det er deilig med ferie!


Ja, nå er sannelig ei heil uke gått siden vi la ut på tur i den store verden. Torsdag i forrige uke våkna vi alle sammen; Tom, Therese, Anne-Lise, Erik og Vilde, opp i Tromsø reiseklar som bare det.. Som Anne-Lise sa morgenen før da hun kasta av seg teppet hjemme i Botnhamn og var klar for å reise til Tromsø: "America here I come!". Har forresten kanskje glemt å nevne her inne på bloggen at Vilde også heiv seg med på ferien sammen med oss i siste liten. Vilde er søskenbarnet til Therese. Vi andre tar oss gjerne en hopp-på-tur til Oslo for ei helg, men Vilde hun tok seg like gjerne en hopp-på-4ukerstur til USA sammen med oss. Jettekosligt det asså!

Vel, som sagt så la vi ut fra Tromsø med kurs for Oslo, Reykjavik og Washington D.C hvor vi overnatta. Reisa gikk bare supert, Therese var rolig som bare det, og turen over dammen virka jo ekstra kort pga mellomlanding på Island. Det eneste skjæret i havet var at kofferten til Tom ikke dukka opp da vi hadde landa i Washington. Automatisk fikk jo Therese litt panikk, ikke for alle klærne han mangla, men fordi GPS-en vår var i den kofferten. GULP!! Men ingen fare, han far hadde nok ordna backup og lasta inn kart for USA til GPSen på iPhonen (og dermed var Therese fri for argumenter mot alle duppedingser og programmer og anna elektronsik sjit som Tom bare må ha!). Vel, Tom fikk roa ned Therese, levert inn skjema for tapt bagasje og vips, så var vi på tur til hotellet i Washington, Omni Shoreham. Nydelig hotell!

Neste morgen (fredag i forrige uke), stod vi opp alle til en deilig frokost på hotellet før vi dro til flyplassen igjen. Her gikk alt for såvidt som normalt, men da vi skulle boarde flyet var det bare Erik og Vilde Mathilde som hadde fått plass på flyet. Flyet var overbooka, og vi andre tre måtte bare stille oss og vente for å se om det kanskje var noen som ikke dukket opp. Først fikk Tom og Therese også plass på flyet, men da vi forklarte de ansatte at vi måtte reise sammen med besta, og at vi hadde to barn som hadde boardet flyet allerede (Les Erik og Vilde), ja da ble vi ansett som de uansvarlige som hadde latt barn gå på flyet alene, og vel, dermed var vi de første som fikk plasser tildelt når de delte ut plasser hvor det hadde vært no-show. Hipp hurra. Vi fikk selvsagt ikke sitte sammen, men så lenge vi fikk være med var alle fornøyd. Therese var så heldig at hun fikk sitte på Economy Comfort med ekstra god plass til beina (som er helt bortkasta for de korte labbene hennes), men den største bonusen var at hun fikk sitte sammen med en Pilot. Vel, det satt en ekstremt pratesjuk kvinne fra New Zealand mellom Therese og Piloten, men denne kvinna skravla altså på innpust og utpust med The Pilot under hele turen og det var jo vanskelig for Therese å ikke lytte på - så nå kan Therese det meste som gjelder sikkerthet for fly, vurderinger piloter må gjøre med hensyn til vær, og en detaljert forklaring av turbulens. Faktisk veldig interessant å høre på.. når man overså den overivrige flørtetet latteren til denne kvinna som var på ferie med familien hvor barna og mannen satt noen seter foran. Fascinerende... Ja.. hvordan var det nå man skrev det der ordet igjen? Vet jammen ikke.. selv ikke etter tre år med litt sommerblogging. Jaja.. trenger vel ikke være noen rettskrivingsordbok her inne.

Vel fremme i Orlando fikk Tom viljen sin og oppgraderte leiebilen vi hadde bestilt. Therese syntes jo i utg pkt det var bare tull, men må nok innse at vi trengte en SUV med all den bagasjen vi hadde med - og enda mangla kofferten til Tom.. Velviljen fra Therese kom nok da hun fikk velge bil ut fra komfortable bakseter (ja hun måtte prøve de ut for at resten av reisefølget vårt skulle sitte godt når vi farter imellom - forseter er jo som oftest ok å sitte i uanz)  og farge... mest fargen... endte opp med en hvit Jeep. Heilt grei sak som elsker drivstoff.. faktisk så gla i det at vi kan høre den slurpe det i seg bare vi tenker på å kjøre en plass. Vi fikk stabla oss alle inn i bilen, Tom bak rattet (hans eneste tur bak rattet faktisk) og la på vei til huset vi har leid her i Davenport, Fl - et lite stykke utenfor Orlando.. omlag 10 min kjøring fra der vi bodde på ferien i fjor.

Huset... ahhh huset sier Therese bare. Det ligger i en golf Community - vi ser rett ut på golfbanen fra uteområdet vårt.. og ja det er masse aktivitet der ute. Å... ja huset er bedre enn vi trodde det skulle være. Kan bare beskrives som nydelig, avslappende, herlig! Nå har vi jo stort sett vært på farting rundt omkring siden vi kom, men vi må bare alle si oss enige i at noe så avslappende som å leie dette huset med eget basseng.. ja det skal vi lete lenge etter. Ikke noe støy, kjøkken hvor man kan lage mat når man måtte ønske det, man kan være sammen i stuene eller man kan trekke seg tilbake til egne rom med TV og bad hvis man ønsker å være alene.  Herlig, rett og slett herlig!

Må nok innrømme at vi har vært her såpass lenge nå at dagene begynner å flyte litt sammen. (tror det erfredag idag:)) Første dagen her i Davenport måtte Therese og Tom ut på handling, Tom måtte jo få seg litt klær ettersom kofferten hans var borte. Ellers slappa vi bare av. Neste dag tilbrakte vi ved bassenget, solte oss. Mandag denne uka gikk turen til Disney Epcot hvor vi koste oss i varmen. Denne dagen fikk virkelig fotoapparatet til Anne-Lise kjørt seg, mulig hun kan sette bildeserien sammen til en kortfilm når hun kommer hjem. Vel, hun turte vel ikke annet ettersom Therese har gitt henne klar beskjed om at hun må knipse i vei så hun har noe å se tilbake på senere. Tror tilogmed at Vilde, som ikke er særlig gla i å bli tatt bilde av, til slutt bare stilte seg velvillig opp til fotografering bare for å bli ferdig med det. Sånn skal det være, på ferie skal man knipses!

Ellers har vi jo hatt noen turer på Florida Mall og Outletsenteret her. Anne-Lise er stadig like forfær over Food Courtene (skrives det slik?) på sentrene; overfylt av folk og med et støynivå som hadde fått arbeidstilsynet i Norge til å slå alarm. Hun bare korser seg hver gang vi nærmer oss, for da vet hun hun blir plassert med et bord for å holde vakt mens vi andre handler inn maten vi skal spise. Ja, her har hun til og med måttet ta i bruk engelskkunnskapene sine. Anne-Lise sverget på at det ikke ville komme en stofe engelsk fra hannes munn under ferien, men hun har nok måttet spise sine ord. Ikke vet vi helt hva som har blitt sagt, men hun har klart å holde plassene våre ledige til vi kom tilbake med maten. Godt jobba!
For øvrig har vi allerede shoppa som gale. Therese innser at hun bruker så mye tid på butikker at de andre til slutt bare venter på å dra hjem.. og da har hun jammen bare fått unnagjort et par-tre butikker. Hmm.. ikke vet hun hvor tiden blir av, men den går jamme fort når hun har ramla inn på en butikk hun liker. Ikke rart hun aldri orker å ta seg tid til å dra på shopping hjemme når hun bruker så lang tid på hver butikk. Jaja, samma det.. shoppet har vi gjort - så mye at Anne-Lise til slutt mente det lukta svidd av kortet hennes. Hun har jo til og med invistert i nytt leketøy til seg selv; en hvit iPad med en nydelig rosa taske. Så nå leser hun avisene og surfer på youtube og lærer seg stadig nye ting på den mens vi er her. Skal få lagt inn slik at hun også kan Facetime med den (jammen ikke sikker på om det var det det het det der når de kan ringe og se hverandre på skjermen samtidig på iPaden).

Mellom bading, shopping, kjøring og spising så koser vi oss på ferie. I går hadde vi bestemt oss for å kjøre til ei strand, og siden vi prøvde ut Cocoa Beach på atlanterhavskysten i fjor uten særlig hell, så hadde Therese surfa og funnet ut at i år måtte vi prøve ut Clearwater Beach på Gulfkysten. Dermed pakka vi i bilen og vendte snuten vestover. Skulle ta halvannen times kjøring, men da vi kom inn mot Tampa stoppa trafikken omtrent opp. Vil tro vi sto i over en halvtime å stampa i køen før det løste seg mer opp.. Virkelig en tålmodighetsprøve, vi begynte jo å bli sulten.. Og som om ikke det var nok så ble vi møtt av en regnvegg når vi nærmet oss Clearwater!! Det tok ikke lange tida før vindusviskerne ikke klarte ta unna alt vannet, og i feltet ved veikanten hvor alt vannet samla seg var det ikke kjørende.. Kom til et veikryss hvor vannet sto midt oppi hjulet på en bil.. Da mente Tom vi bare skulle ta en U og komme oss heim. Men pøh, hadde vi kommet oss så langt så måtte vi no i allefall kjøre helt fram, var jo bare 10 minutt unna, om ikke annet for å finne oss en plass å spise, og kunne si at vi hadde  vært der. å Uanz så trenger man jo ikke bekymre seg for vannet i den store bilen.. Og godt var det at vi kjørte videre, for som alltid ellers så var det bare lokale byger vi møtte på.. vel fremme i Clearwater var det ikke antydning til regn, noen skyer på himmelen som trakk seg tilbake etterhvert. Og vi er alle enige om at det var verdt den lange turen., mulig vi har funnet Paradiset. Kritthvit strand så langt øyet kunne se både nord og sør. Sanden var så finkornet at det kjentes ut som vi trødde i potetmel - og best av alt: sanden ble ikke varm så vi kunne gå barføtter i den hele tiden mens vi var der. Vi inntok en matbit på en strandbar før vi fant oss solstoler, og trødde ut i vannet for en dukkert. Tom er jo ikke gla i å bade i havet, så han koste seg bare i sola med den nye Kindeln sin - og vi må jo si det passet oss ypperlig; noen må jo alltid passe på tingene mens de andre bader. Vi var knapt oppe av vannet før vi pakket tingene sammen rundt kl 5 på ettermiddagen - da gikk parkeringen ut og solstolene skulle pakkes sammen av vaktene. Så deilig var badevannet av Vilde og Erik ikke kom opp derfra før vi måtte kjøre hjem igjen - ja de glemte til og med å komme opp for å fylle på med solfaktor slik at i allefall Vilde var rød som en hummer i ansikt og på rygg da vi kom hjem. Det gikk bedre med Erik som tåler mer sol før det blir stekt.. Jaja sånn kan det gå. Vi hadde en herlig tur til Paradis. På vei hjem igjen ble iPhonen til Tom fri for strøm, men med hjelp av et lite kart vi fikk hos bilutleiern klarte vi å peile oss inn på riktig vei hjem, og heldigvis var det ingen kø den veien. Som om ikke dagen hadde vært fin nok, så lå det en stor overraskelse og ventet uten for ytterdøra da vi kom hjem: kofferten til Tom hadde endelig funnet veien hjem. Etter utallige minutter i telefon, satt videre til den ene og den andre, så fikk Tom beskjed om at kofferten var funnet og sendt til Washington dagen etter vi ankom (altså dagen vi reiste videre til Florida) og at de hadde sendt den med FedEx som skulle levere den på døra her.. Det varte og det rakk, en dag, to dager, tre dager.. hadde nesten gitt opp, men så kom den altså frem en uke etter vi ankom USA. Hurra!!!

Nå har vi bestemt oss for å roe litt ned hjemme i huset noen/flere dager, og idag begynner vi med 5-stjerners middag. Her skal det serveres treretters middag og deles ut poeng. Hver av oss legger 20 dollar i potten som går til vinneren. Først ut er Anne-Lise. Woi som vi andre gleder oss til å se hva hun serverer!

Helt til siste må vi bare ønske ferien hjertelig velkommen til gards! :)