mandag 9. juli 2012

Serranoskinke - en familiefavoritt

Therese er i ekstase over å ha fått hørt at det er flere i familien som har erfaringer med Serranoskinke (skal det skrives med to r-er? er sannelig ikke sikker) fra Spania, og for å ønske vedkommende velkommen i klubben, bare må hun fortelle sin Serranohistorie.

Tante Vibeke, denne e til dæ!

Therese sin Serranoskinkehistorie begynner i grunn å bli gammel nå, det var vel på høsten i 2006, og de fleste har nok hørt historien før - men vi mistenker at det nye medlemmet i klubben til Therese ikke har hørt den før.
Vel, vi bodde enda hos Johanna på Alfheim, og Tom hadde vært på tur med jobben sin til Barcelona. Det var av de første langturene han var på i den nye jobben hans i Fønix Data (nå Atea), og romantisk som han var på den tiden (les det har roet seg litt med gavekjøpingen etterhvert som turene ble så mange), så var det klart han skulle ha med en liten oppmerksomhet til Therese som hadde vært alene hjemme i høstmørket mens han hadde hatt det alle tiders i solfylte Barcelona. Som sagt så var det av de første langturene han var på med jobben, og egentlig forventa vel Therese en liten overraskelse når Tom kom hjem den dagen. Kanskje en parfyme? Kanskje en krem? Kanskje noe annet veldig jentete og fint? Gjensynsgleden var stor da Tom endelig var hjemme igjen på loftet hos Johanna. Han hadde mye å fortelle, og når han var ferdig med hjemkomstrutinene (slippe bagasjen på gulvet innenfor døra, hive av seg reiseklærne, kysse og klemme Therese, og så en tur på do) så var det på tide å finne frem overraskelsene. Therese sto spent og venta på kjøkkenet mens Tom romsterte i bagasjen. Tom kom inn på kjøkkenet, litt usikker, men tydelig litt fornøyd med seg selv og gavekjøpene han hadde gjort. Han forklarte at han hadde prøvd noe nytt nå, og han hadde fått anbefalinger av noen på jobb (Tor-Inge/Nina) om at dette var en super gave til Dama, Dama bare måtte elske gaven! Aha, tenkte Therese, anbefalinger fra ei dame, dette måtte jo bare være en flott gave. Og så dro han den frem kjærlighetsgaven. Den var stor: 2-3 kg, rød/brunlig med noen hvite innslag. Therese er av typen som ikke liker å eksperimentere så veldig med mat, hun har tro på den vanlige norske maten, og det mest eksotiske Therese spiser er vel fenalår til jul, men nå, ja nå sto hun der med det som var anbefalt av Tom sine gormetmatelskende kollegaer - en SERRANOSKINE i hendene. Tom sto og så på Therese med de forventningsfulle øynene som menn har når de har gitt Dama noe de er fornøyd med å ha kjøpt, han venta nok på reaksjonen. Det er bare å være ærlig, hjertet til Therese sank ned i kjelleren. Hva skulle hun si til Tom som var så forventningsfull? "Ååååå akkurat det jeg har ønska meg?" Nei, skuffelsen var så stor at hun kom ikke til å klare å lyve med overbevisning. Det endte vel med noe sånn som: "å, takk. Og der satt Therese plutselig på kjøkkenstolen og kikka på kjærlighetsgaven fra Tom som sto på kjøkkenbenken med et traust utseende. Stemninga på kjøkkenet var nok til å ta og føle på, men Tom visste råd for å redde dagen. Han hadde jo en liten ekstragave til Therese, den han hadde kjøpt av eget godt hjerte til henne fordi han visste hun elska det. Det kunne ikke slå feil. Nei, det kunne ikke slå feil, og han dro frem fra posen det han trodde var en pakke med skikkelig romantiske marsipanhjerter. Therese elsker marsipan, og syntes jo dette var veldig søtt av Tom. Ja, med første øyekast så så det jo deilig ut. Hun takka Tom, og skulle til åpne pakken for å smake på den røde marsipanen da hun, til vår store overraskelse, oppdaget at under pappen så var det en hermetisk boks uten noen merker på. Det var som en liten sardinboks. Merkelig! Etter nærmere undersøkelser av kartongen som var rundt hermetikkboksen var det klart at Tom hadde gitt Therese hermetisk chilli.
Den romantiske kjærestegaven fra Barcelona var altså ei svær Serranoskine og en boks med hermetisk chilli. Ingen av delene ble noen gang spist. Skinka tok vi vare på ei stund, det var jo skikkelig mat for matkjennere, men det tok ikke lange tida før også skinka fulgte etter chilliboksen i søpla.

Den dagen ble Tom og Therese enige om at Tom aldri mer skulle spørre andre om råd for gaver til Therese, han skulle bare følge egen overbevisning. Neste langtur han reiste på var til Svalbard, og da han kom hjem og Therese ikke forventa noe som helst, jo da overraska han henne med nye gulløredobber som plaster på såret etter Skinka.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar